|
Denne artikkelen
sto i Laagendalsposten
8. august 1995
|
|
BADELIVET VED GAMLEBRUA
SOMMERN 1955
Et aldri så lite kjøleskap ville gjort susen sommern -55.
Men på begynnelsen av 50-tallet var det ikke vanlig med hverken
bad, vannklosset eller kjøleskap. Makan tel varme hadde det ikke
vært på Kongsberg siden 1901. I juli var det bare to dager
som ikke holdt 25 grader eller mer og august bynte med samma varmen. Det
vakke badedrakter å få tak i og halve byn lå på
badeplassen om dagen, mens den andre halvparten, mannfolka, kom pustende
og pesende på ettermiddan, rett fra arbe med gjennomvåt skjorte
og tom nisteboks.
Badesesongen starta i månedskiftet mai/juni i Tronhjemmern. Så
var det Skavangerevja som sto for tur. Den lille kulpen på vestsida
av Lågen ved Liahengslet, var proppfull av badegærne unger
som dykka og svømte etter beste evne. Mens aktiviteten var på
det høyeste blei vannet temmelig grumsete. Men hvem brydde seg
om det, annet enn vettskremte mødre som mista oversikten og ikke
makta å se avkommet i det brune vannet.
Så, litt ut i juni, gikk det rykter om at temperaturn i Kjennerudvannet
var blitt bortimot behagelig. Da var det å kaste seg på sykkeln
og tråkke opp Bombakkane for å kjøle seg i det klare
vannet der oppe.
Var sommern ekstra tørr og varm, blei det tel at vi bada i lågavann
og drakk lågavann. Det oste klor av vannet når vi tappa det
hvitaktige fludiumet fra springen og opp i saftglasset. Bare vann orka
vi ikke å drekke. Det var mange badeplasser langs Lågen. Ved
Jernbanebrua bada vi i gymtimen på middelskolen. Så hadde
du Bramsen - rett ned for Teigens bensinstasjon og kulpen i fossen og
plassene ved Gamlebrua og Prestevja. Det var helt sikkert mange flere
også.
Badeplassen ved Gamlebrua var full av yre småunger og overoppheta
mødre hele den lange sommern i 1955. Der var teltplass med adgang
tel drekkevann og en aldri så liten kiosk som kunne selge så
mange som 35 kasser brus på en god dag. Butikken tel Ristvedt gjorde
også god forretning når stranda var full av badesugne innbyggere
og campingturister.
Kom du fra Grindane og skulle til badeplassen, måtte du gjennom
en smal åpning i gjerdet hvor det sto en gammal innretning midt
i, som minna om et sånt telleappart dem hadde ved fotballbaner og
sånn. Men det gikk greit å komma gjennom med sykkel.
Små-sjenerte og uten den helt store skifteteknikken tok vi ingen
sjanser og skifta inne i skiftehuset. Huset hadde ingen vinduer og heller
ingen dør, men var så viselig laga at det var plent umulig
å kikke inn uttafra. Men fra herregraderoben kunne du skimte inn
tel damene om du la øye helt inntel den gisne kledningen. Det var
det ingen som torde, i hvertfall ikke når flere skifta samtidig.
Det var heller ikke mye spendende å skue for en nyskjerrig smågutt.
Damene lurte seg behendig ut og inn av badedrakta, mens jentene som var
like gamle som vårs, kjente tel veggane og skifta i friluft.
Golvet i skiftehuset var fullt av sand, dratt inn av hundrevis med våte
bein som hadde gått rett fra vannet og over sanda. Så den
enkleste måten å få skifta tel tørt tøy
på, uten å få sand i underbuksa, var å stå
på setet.
Det var laga ei kunstig vik for småungane rett ut for stupebrettet.
Der kunne de vasse helt over tel steinmuren. Forvilla en og annen tømmerstokk
seg dit inn, var dagen redda for ungane under skolepliktig alder. Finere
farkost fantes ikke på Lågen i de dager. Sittande skrevs over
en akterutseil tømmerstokk kunne de reise hvor i verden de ville,
om fantasien var god nok.
Litt lenger oppe, rett ut for skiftehuset, var det satt opp stupebrett.
Det var under stupebrettet at steinmuren hadde bynt å detta utti.
Var du litt eldre, og ganske god tel å svømme, var det en
sak du måtte gjennom. Det var nesten det samma som å bli døpt
i første klasse på middelskolen. Du måtte svømme
over Lågen tel lensa. Det siste støkket ut dit var strømmen
strid og vannet ikke akkurat drekkanes. Med strømmen kom det litt
av hvert, gamle lyspærer, husholdningsavfall og sånt no. Ingen
hindring på en halveis tvungen svømmetur, med innlagte c-momenter,
for å imponere jamngamle gutter og fnisete småjenter.
Utpå sommern kom speiderane hjem fra langtur. De hadde vært
i Nord-Norge. Men det var det ingen som misunte dem, ikke den sommern
i hvert fall. Bleike var dem, nesten gjennomsiktige. Hadde bare vært
regnvær og kaldt i nord. Så mens vi lå på stranda
i leopardmønstra badebukse og slikka sol og så på jenter
i strikkbadedrakter og hvite badehetter, gikk de rundt i gummistøvler
og tjukke ullgensere.
Men alt var ikke bare fryd og gammen her sør heller. I hvert fall
ikke for alle. Noen få mødre var allerede da så frimodige
at de hadde tatt seg jobb uttafor heimen. Og om maten skulle stå
på bordet innen opphavet tok i dørklinka, måtte en
småtrassen 13-åring værsgo forlate det glade liv ved
Lågalandet timen før de aller fleste. Mens jamngamle kamerater
tok livet med ro og venta på fedrene, måtte altså andre
få på seg fillene i en fart og hive seg på sykkeln for
å få over pottitene i god tid før fabrikkfløyta
høylytt forkynte at arbeidsdagen var slutt.
Men livet var tross alt deilig. Ligge på stranda og bare slappe
av en hel sommer, med det samme fine været dag ut og dag inn. Kunne
en ha det bedre?
|
|