Denne artikkelen sto i Laagendalsposten
8. august 1995

BADELIVET VED GAMLEBRUA SOMMERN 1955
Et aldri så lite kjøleskap ville gjort susen sommern -55. Men på begynnelsen av 50-tallet var det ikke vanlig med hverken bad, vannklosset eller kjøleskap. Makan tel varme hadde det ikke vært på Kongsberg siden 1901. I juli var det bare to dager som ikke holdt 25 grader eller mer og august bynte med samma varmen. Det vakke badedrakter å få tak i og halve byn lå på badeplassen om dagen, mens den andre halvparten, mannfolka, kom pustende og pesende på ettermiddan, rett fra arbe med gjennomvåt skjorte og tom nisteboks.
Badesesongen starta i månedskiftet mai/juni i Tronhjemmern. Så var det Skavangerevja som sto for tur. Den lille kulpen på vestsida av Lågen ved Liahengslet, var proppfull av badegærne unger som dykka og svømte etter beste evne. Mens aktiviteten var på det høyeste blei vannet temmelig grumsete. Men hvem brydde seg om det, annet enn vettskremte mødre som mista oversikten og ikke makta å se avkommet i det brune vannet.
Så, litt ut i juni, gikk det rykter om at temperaturn i Kjennerudvannet var blitt bortimot behagelig. Da var det å kaste seg på sykkeln og tråkke opp Bombakkane for å kjøle seg i det klare vannet der oppe.
Var sommern ekstra tørr og varm, blei det tel at vi bada i lågavann og drakk lågavann. Det oste klor av vannet når vi tappa det hvitaktige fludiumet fra springen og opp i saftglasset. Bare vann orka vi ikke å drekke. Det var mange badeplasser langs Lågen. Ved Jernbanebrua bada vi i gymtimen på middelskolen. Så hadde du Bramsen - rett ned for Teigens bensinstasjon og kulpen i fossen og plassene ved Gamlebrua og Prestevja. Det var helt sikkert mange flere også.
Badeplassen ved Gamlebrua var full av yre småunger og overoppheta mødre hele den lange sommern i 1955. Der var teltplass med adgang tel drekkevann og en aldri så liten kiosk som kunne selge så mange som 35 kasser brus på en god dag. Butikken tel Ristvedt gjorde også god forretning når stranda var full av badesugne innbyggere og campingturister.
Kom du fra Grindane og skulle til badeplassen, måtte du gjennom en smal åpning i gjerdet hvor det sto en gammal innretning midt i, som minna om et sånt telleappart dem hadde ved fotballbaner og sånn. Men det gikk greit å komma gjennom med sykkel.
Små-sjenerte og uten den helt store skifteteknikken tok vi ingen sjanser og skifta inne i skiftehuset. Huset hadde ingen vinduer og heller ingen dør, men var så viselig laga at det var plent umulig å kikke inn uttafra. Men fra herregraderoben kunne du skimte inn tel damene om du la øye helt inntel den gisne kledningen. Det var det ingen som torde, i hvertfall ikke når flere skifta samtidig. Det var heller ikke mye spendende å skue for en nyskjerrig smågutt. Damene lurte seg behendig ut og inn av badedrakta, mens jentene som var like gamle som vårs, kjente tel veggane og skifta i friluft.
Golvet i skiftehuset var fullt av sand, dratt inn av hundrevis med våte bein som hadde gått rett fra vannet og over sanda. Så den enkleste måten å få skifta tel tørt tøy på, uten å få sand i underbuksa, var å stå på setet.
Det var laga ei kunstig vik for småungane rett ut for stupebrettet. Der kunne de vasse helt over tel steinmuren. Forvilla en og annen tømmerstokk seg dit inn, var dagen redda for ungane under skolepliktig alder. Finere farkost fantes ikke på Lågen i de dager. Sittande skrevs over en akterutseil tømmerstokk kunne de reise hvor i verden de ville, om fantasien var god nok.
Litt lenger oppe, rett ut for skiftehuset, var det satt opp stupebrett. Det var under stupebrettet at steinmuren hadde bynt å detta utti.
Var du litt eldre, og ganske god tel å svømme, var det en sak du måtte gjennom. Det var nesten det samma som å bli døpt i første klasse på middelskolen. Du måtte svømme over Lågen tel lensa. Det siste støkket ut dit var strømmen strid og vannet ikke akkurat drekkanes. Med strømmen kom det litt av hvert, gamle lyspærer, husholdningsavfall og sånt no. Ingen hindring på en halveis tvungen svømmetur, med innlagte c-momenter, for å imponere jamngamle gutter og fnisete småjenter.
Utpå sommern kom speiderane hjem fra langtur. De hadde vært i Nord-Norge. Men det var det ingen som misunte dem, ikke den sommern i hvert fall. Bleike var dem, nesten gjennomsiktige. Hadde bare vært regnvær og kaldt i nord. Så mens vi lå på stranda i leopardmønstra badebukse og slikka sol og så på jenter i strikkbadedrakter og hvite badehetter, gikk de rundt i gummistøvler og tjukke ullgensere.
Men alt var ikke bare fryd og gammen her sør heller. I hvert fall ikke for alle. Noen få mødre var allerede da så frimodige at de hadde tatt seg jobb uttafor heimen. Og om maten skulle stå på bordet innen opphavet tok i dørklinka, måtte en småtrassen 13-åring værsgo forlate det glade liv ved Lågalandet timen før de aller fleste. Mens jamngamle kamerater tok livet med ro og venta på fedrene, måtte altså andre få på seg fillene i en fart og hive seg på sykkeln for å få over pottitene i god tid før fabrikkfløyta høylytt forkynte at arbeidsdagen var slutt.
Men livet var tross alt deilig. Ligge på stranda og bare slappe av en hel sommer, med det samme fine været dag ut og dag inn. Kunne en ha det bedre?